Portretter og bildekomprimering

Posten i dag skal ta for seg hva som skjer når man tar bilder med objekter hvis brennvidde er forskjellig. Du har kanskje sett at du på noen bilder ser bra ut, mens på andre bilder ser nesen din stor ut? Vel dette er optisk forvrengning av bildet, og det skjer hvis bildet er tatt med et objektiv som ikke er passelig for portretter.

Et bilde er et utsnitt av verden rundt deg. I to dimensjoner, kan man si at verden er 360° og hvor mange grader av gangen du tar bilde av avhenger av brennvidden på objektivet ditt. 

 Her ser du en illustrasjon av en "bildebue"

Her ser du en illustrasjon av en "bildebue"

Et bilde med lav brennvidde eks 35mm, tar mye av omverdenen inn. Et på 200mm tar således mindre inn. På bildet over kan du se grovt hva jeg mener med å ta inn omverdenen.  Når det kommer til portretter blir optisk komprimering tydeliggjort.

 Her set du en illustrasjon hvor "bildebuen" treffer et ansikt

Her set du en illustrasjon hvor "bildebuen" treffer et ansikt

Her kan du se en framstilling av hvordan et ansikt vil opptre i en sånn situasjon. Så langt er det ikke noen komprimering. Nesen er i riktig proporsjon i forhold til kinn og øyne. Men det er et problem. Vi ser jo ikke på bilder på denne måten. Et printet bilde er jo ikke tredimensjonalt, det er jo todimensjonalt. Den buede framstillingen over gir ikke et inntrykk av virkeligheten. Vi ser på bilder som er flate, og det er her komprimeringen skjer.

 Her er "bildebuen" flatet ut

Her er "bildebuen" flatet ut

I det bildet flates ut i sensoren på kameraet, på monitoren eller på printet bilde vil en forvrengning av bildet skje, og dette er optisk komprimering. 

Så hva kan man gjøre for å få bukt med dette? Først og fremst vil jeg anbefale en portrett-linse. Heldigvis er verdens kanskje mest brukte portrett-objektiv også et svært anvendelig objektiv i mange andre settinger slik at man får mye for pengene hvis man kjøper seg et slikt. Nemlig 70-200 f/2.8. Er du så heldig at du bruker Canon, og kjøper Canon sitt egne 70-200 f/2.8 får du et arbeidsjern av øverste kvalitet. Det er også "sann 200mm", siden Canon ikke har "focus breathing" som jeg kommer tilbake til i en annen post. Nikon sitt er hakket skarpere, men har ikke den samme byggekvaliteten og er egentlig bare ca 180mm. Hvorfor er dèt viktig? Vel når det kommer til kompressjon vil man at det skal skje i objektivet og ikke i sensoren,  derfor er det viktig å bruke et objektiv hvis "bildebue" er flatest mulig fordi forskjellen mellom bue og flat framstilling skal være minst mulig

 Illustrasjon av 200mm objektiv, hvor bildebuen treffer et ansikt

Illustrasjon av 200mm objektiv, hvor bildebuen treffer et ansikt

Over ser man at "bildebuen" til en 200mm er langt flatere enn tidligere. Dette gjør at ansiktet ikke forvrenges forover (nese og panne blir større), men det gjør at nese og panne blir mindre og det gjør ansikt svært fatterende. 

Likefullt som at 200mm er den mest populære brennvidden for portretter, er den noe urealistisk. Den kompresjonen som skjer i objektivet er pen ja, men for mange blir den for urealistisk. Derfor kommer 85mm opp som nr2. Den er ikke så pen som 200mm, men er mer realistisk og verken skyver bak eller fram karakteristiske ansiktstrekk. Den krever også mer av fotografen, men kan brukes på mindre plasser f.eks i studio. Den er også mer lyssterk gjerne f/1.4, men også f/1.8 er langt bedre i svakt lys og på bokeh enn f/2.8

Andre tilfeller: Merk at framstillingene over kun er for forklaringens del. Den fysiske lengden på et objektiv gir ingen indikasjon på brennvidden, ei heller på hvilken grad bildet komprimeres. TIl eksempel har jeg et 35mm objektiv som er lengre enn mitt 85mm. Objektiver i dag lages med mange glass i forskjellige elementer og deretter kalkuleres en brennvidde fram utfra disse.