Fotografi

Portretter og bildekomprimering

Posten i dag skal ta for seg hva som skjer når man tar bilder med objekter hvis brennvidde er forskjellig. Du har kanskje sett at du på noen bilder ser bra ut, mens på andre bilder ser nesen din stor ut? Vel dette er optisk forvrengning av bildet, og det skjer hvis bildet er tatt med et objektiv som ikke er passelig for portretter.

Et bilde er et utsnitt av verden rundt deg. I to dimensjoner, kan man si at verden er 360° og hvor mange grader av gangen du tar bilde av avhenger av brennvidden på objektivet ditt. 

 Her ser du en illustrasjon av en "bildebue"

Her ser du en illustrasjon av en "bildebue"

Et bilde med lav brennvidde eks 35mm, tar mye av omverdenen inn. Et på 200mm tar således mindre inn. På bildet over kan du se grovt hva jeg mener med å ta inn omverdenen.  Når det kommer til portretter blir optisk komprimering tydeliggjort.

 Her set du en illustrasjon hvor "bildebuen" treffer et ansikt

Her set du en illustrasjon hvor "bildebuen" treffer et ansikt

Her kan du se en framstilling av hvordan et ansikt vil opptre i en sånn situasjon. Så langt er det ikke noen komprimering. Nesen er i riktig proporsjon i forhold til kinn og øyne. Men det er et problem. Vi ser jo ikke på bilder på denne måten. Et printet bilde er jo ikke tredimensjonalt, det er jo todimensjonalt. Den buede framstillingen over gir ikke et inntrykk av virkeligheten. Vi ser på bilder som er flate, og det er her komprimeringen skjer.

 Her er "bildebuen" flatet ut

Her er "bildebuen" flatet ut

I det bildet flates ut i sensoren på kameraet, på monitoren eller på printet bilde vil en forvrengning av bildet skje, og dette er optisk komprimering. 

Så hva kan man gjøre for å få bukt med dette? Først og fremst vil jeg anbefale en portrett-linse. Heldigvis er verdens kanskje mest brukte portrett-objektiv også et svært anvendelig objektiv i mange andre settinger slik at man får mye for pengene hvis man kjøper seg et slikt. Nemlig 70-200 f/2.8. Er du så heldig at du bruker Canon, og kjøper Canon sitt egne 70-200 f/2.8 får du et arbeidsjern av øverste kvalitet. Det er også "sann 200mm", siden Canon ikke har "focus breathing" som jeg kommer tilbake til i en annen post. Nikon sitt er hakket skarpere, men har ikke den samme byggekvaliteten og er egentlig bare ca 180mm. Hvorfor er dèt viktig? Vel når det kommer til kompressjon vil man at det skal skje i objektivet og ikke i sensoren,  derfor er det viktig å bruke et objektiv hvis "bildebue" er flatest mulig fordi forskjellen mellom bue og flat framstilling skal være minst mulig

 Illustrasjon av 200mm objektiv, hvor bildebuen treffer et ansikt

Illustrasjon av 200mm objektiv, hvor bildebuen treffer et ansikt

Over ser man at "bildebuen" til en 200mm er langt flatere enn tidligere. Dette gjør at ansiktet ikke forvrenges forover (nese og panne blir større), men det gjør at nese og panne blir mindre og det gjør ansikt svært fatterende. 

Likefullt som at 200mm er den mest populære brennvidden for portretter, er den noe urealistisk. Den kompresjonen som skjer i objektivet er pen ja, men for mange blir den for urealistisk. Derfor kommer 85mm opp som nr2. Den er ikke så pen som 200mm, men er mer realistisk og verken skyver bak eller fram karakteristiske ansiktstrekk. Den krever også mer av fotografen, men kan brukes på mindre plasser f.eks i studio. Den er også mer lyssterk gjerne f/1.4, men også f/1.8 er langt bedre i svakt lys og på bokeh enn f/2.8

Andre tilfeller: Merk at framstillingene over kun er for forklaringens del. Den fysiske lengden på et objektiv gir ingen indikasjon på brennvidden, ei heller på hvilken grad bildet komprimeres. TIl eksempel har jeg et 35mm objektiv som er lengre enn mitt 85mm. Objektiver i dag lages med mange glass i forskjellige elementer og deretter kalkuleres en brennvidde fram utfra disse. 

Om fotografering: Dybdeskarphet

Et kraftfult og populært uttrykk inne fotografi er bruk av dybdeskarphet, eller rettere sagt bruk av dybde-uskarphet. Det er bruken av blender for å gjøre deler av bildet uskarpt. Det kalles noen ganger for "blurry background", men navnet på denne uskarpheten er Bokeh. 

For å oppnå dette trenger man en linse (ja jeg kaller det linse) med lav F-verdi. F-verdi er blenderåpning i forhold til lengden på linsen. Uten at jeg går videre inn på hva F-verdi er, vil åpenbart en lav F-verdi også slippe inn mye lys og det er her magien skjer.

I det lys passerer blenderen vil lysstrålene bøyes av blenderbladene. Dette kalles diffraksjon. Svært svært enkelt forklart oppnås bokeh ved å benytte en stor blenderåpning til kun å bøye av lysstrålene som treffer helt ytterst i bildet. Ved bruk av en lav F-verdi er det en god praksis å kun bruke fokuspunktene i midten av sensoren hvis det du tar bilde av er nært deg. 

 Merk at kun de ytterste strålene bøyes av ved blender. Stor blenderåpning, lav f-verdi

Merk at kun de ytterste strålene bøyes av ved blender. Stor blenderåpning, lav f-verdi

Så hvorfor får man ikke bokeh ved høy F-verdi? Ved liten blenderåpning bøyes i praksis alle lysstrålene av i det de passerer blenderen, og siden man gjerne ønsker å ta bilde av noe i fokus gjevner man ut denne avbøyingen i det man fokuserer. I teorien blir da alle bilder tatt med eks f/22 noe mindre skarp enn bilder tatt med eks f/3. Og det stemmer nok, men de forskjellene er svært små så lenge man bruker gode linser. 

 Alle strålene bøyes av ved blender. Liten blenderåpning, høy f-verdi

Alle strålene bøyes av ved blender. Liten blenderåpning, høy f-verdi

Okei, mye bokeh ved lav f-verdi, lite ved høy f-verdi. Noe mer å tenke på? - Ja! I det blenderåpningen blir stor, blir også fokusplanet svært kort. Med fokusplanet mener jeg avstand fra "i fokus" til "ikke i fokus". Bruker du en typisk portrettlinse som 70-200mm f/2.8 og tar et bilde hvor hårfestet til hake er i bilde står du ganske nært og har et utrolig lite fokusplan. Fokuserer du på øyet, blir det andre ute av fokus. Fokuserer du på nesetippen blir resten av ansiktet uskarpt (fokusèr alltid på det nærmeste øyet forresten!). Det får bli opp til fotografen å bedømme om det er ønskelig. Ofte kan det være greit å øke til f/4 for å være sikker på at hvertfall ansiktet er i fokus. Selv tar jeg mye portrettbilder i f/2.8 fordi lyset rundt og bakgrunnen i bildet ofte kan være distraherende. "Bokeh" det bort og fokuset i bildet dras mot modellen. 

 Bilde tatt ved f/2.8 ved 200mm. Se hvordan høyreøyet er i fokus, mens nesetippen og venstreøyet er henholdsvis fram- og bakfokusert. Modell Kine H. Karlsen

Bilde tatt ved f/2.8 ved 200mm. Se hvordan høyreøyet er i fokus, mens nesetippen og venstreøyet er henholdsvis fram- og bakfokusert. Modell Kine H. Karlsen

Enda mer å tenke på? -Ja, husk å kompensèr for en mindre blender med lengre eksponering eller høyere ISO. Og kompensèr for større blender med raskere eksponering.